Studiar eg skulle ønske blei gjennomført
Vidare finn du ei liste med hypoteser eg kunne tenke meg å validere gjennom akademiske forskingsmetodar.
Vidare finn du ei liste med hypoteser eg kunne tenke meg å validere gjennom akademiske forskingsmetodar.
Søndag tiande var det morsdag. Dei sosiale mediene (og i særdeleshet Facebook) fløymde over av kjærlige statusar retta mot snille mødre. Nokon valte å berre gratulere med dagen, nokon valte å kalle mor si “kul”, medan det store fleirtalet gjekk så langt som å utrope mor si til “verdens beste mamma!!!!!!!1!1!!” (dette ser ut til å vere omlag det føretrekte antal utropsteikn hjå dei mest ivrige Facebook-brukarane) Dette fekk meg til å tenke. Korleis forsvarar ein å kalle mor si verdas beste? Korleis i satan kan ein ha belegg for ein slik påstand?
Med alle sosiale medier og andre formar for kommunikasjon me har i 2013, er det vel greitt å seie at denne bloggen har blitt ein smule neglisjert. Eg skal ikkje seie at no skal eg faen meg skrive innlegg heile tida, for det er faen ikkje aktuelt. Det eg istaden gjer er å gjere bloggen meir minimalistisk, strippe den ned litt, slik at den passar betre med bruksområdet, som frå no av kjem til å vere korte, potensielt uhyre sporadiske tekstar om det som måtte vere på hjartet mitt. Eg kan vere nokså misantropisk, så eg skal prøve å la frustrasjonen gå ut over dei to-tre sjelene som er innom her istadenfor menneska som faktisk er rundt meg. Eg ønskar meg sjølv lukke til.
I mange år av min barn- og ungdom har eg vore ein meget ihuga Brann-supportar. Eg har vore til stades på omlag 90-100 Brann-kampar. Denne interessa har eg heldigvis/diverre til ein viss grad vakse av meg. Men minna frå dagane som Brann-frelst kjem til å sitje igjen lenge. Feiande flott angrepsfotball, utallige enkle baklengsmål, brente sjansar og medaljehåp som vart tend og slokt i løpet av minuttar er noko av det som sit igjen. Kort forklart har Brann vore ein viktig del av ungdomstida mi.
Eg har laga ein ny volleyballfilm. Denne gongen frå World Cup i Japan 2011.